Finn Geiran har skrevet en artikkel om skogfinnene i Lillomarka i "På Jakt og Vakt".

Når man klikker på lenkene nedenfor, kommer man til sider der man må bruke tilbakepila i nettleseren (vanligvis oppe til venstre) for å komme tilbake. Ikke klikk på "Tilbake/Tilbake til trefflisten" på det blå feltet.

Lenke til omtale av temaet i boka "Nord i Aker":
Nord i Aker.

Lenke til artikkel om temaet fra heftene "På Jakt og Vakt":
Skogfinnene i Lillomarka

Mer om finnene
Finnene startet innvandringen rundt 1650. De flyktet fra uår og harde tider i midtre deler av Finnland. Svenskekongen, som styrte i Finnland på den tiden, lovet finnene bedre forhold i de øde skogsområdene i Sverige. Senere vandret de videre til Norge.

Finnene drev med svedjebruk. De brente skogen og sådde rug. Rugplantene kunne bli ganske høye med 30−35 aks på hver rot og 50 korn på hvert aks. Etter flere avlinger på samme sted, måtte nye områder brennes. Finnene dyrket også neper før det ble vanlig med poteter. Nepefrø ble, som rugen, sådd i asken etter brenningen av skog. Dessuten drev finnene jakt og fiske. På denne måten ble de konkurrenter til de lokale bøndene. Etter at trekullbrenning til jernverkene ble vanlig, og sagbrukene kom i gang, ble det særlig stor konkurranse om skogen.
En del av finnenes kultur som de hadde med fra Finnland, var badstuebading.

Finnene kalte den beste granskogen som ble brent for "huutha", og de bråtene som lå lengst unna kalte de "heithi". Nordmennene tok opp disse ordene, og i dag sier vi at et avsides område ligger borti "hutta heiti".

Finnene var til å begynne med ikke velkomne. Det ble laget et eget finnemanntall for å kartlegge dem. Danskekongen hadde gitt ordre om at "Skovfinner, Tryglere (løsgjengere/tiggere) og Jøder ikke maa findes i riket".
Allikevel hadde mange finner skaffet seg bygsel av kongen med rett til å bruke "et stykke skog", uten nærmere angivelse av grenser og utstrekning. Derfor innrettet de seg som det passet dem, også på nedlagte plasser og setre når disse sto tomme.

Finnene var kjent for å drive med trolldom, og mange gikk til dem for å bli spådd.

Mange finner var også godt ansett og hadde god kontakt med resten av befolkningen.

I Norge er skogfinnenes etterkommere fra 1998 anerkjent som én av fem minoritetsgrupper. (Jøder er en annen minoritetsgruppe. Samer er ikke en minoritetsgruppe, men et urfolk).
Skogfinnenes språk og kultur ble ødelagt ved fornorskningsprosessen de ble utsatt for. Blant annet ble det bestemt at de skulle ha norske navn, ikke de "vanskelige" finske navnene.
Skogfinnene har eget flagg (se bilde), de har en egen forening, Skogfinneforeningen, og de har etablert et eget museum, Skogfinsk museum.

Skogfinnenes flagg.
Det grønne symboliserer barskogen,
det røde rognebærtreet
(som er deres hellige tuntre),
det gule er rugen, og den sorte firkanten i midten
symboliserer en vulva, et fruktbarhetssymbol.
Kilde: Skogfinneforeningen

 

 

Kilder:

Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka. Gyldendal Norsk Forlag

Rune Hernes Bjerke. Skogfinneforeningen